Utbrenthet, se opp for signalene!

I dag har jeg lyst til å skrive og snakke om utbrenthet, og det å være oppmerksom på signalene. Utbrenthet er noe flere opplever, og det ser ut som det er et økende problem. Selv har jeg nå på begynnelsen av høsten kjent på tendenser til utbrenthet. Noe som gjorde at jeg avlyste et nytt kurs som jeg skulle hatt. 

Hvilke tegn skal du se etter?

Tegn på en kommende utbrenthet kan være at du føler deg trøtt, du føler deg fort sliten, du kjenner på kvalme og motstand til å gjøre oppgaver du vet du skulle få gjort, du begynner å kjenne på en klump i halsen, du får lyst til å gråte, du går fra å være en fornuftig voksen til et ufornuftig barn i trass alderen. Alt dette kan være tegn på at du er nær forestående en utbrenthet. 

Hva er det egentlig å være utbrent? 

Å være utbrent er å ikke orke noen ting, du vil bare sove, kanskje får du rett og slett lammelser, kroppen nekter å utføre handlinger, som for eksempel å stå opp av senga. 

Selv har jeg aldri opplevd å være totalt utbrent, men jeg har opplevd tendensene. Og da gjelder det å se faresignalene og vite hva jeg skal gjøre for å hindre at det skal gå lenger og utarte seg. Det er vel ingen av oss som har lyst på en langvarig sykemelding. For de som vireklig opplever utbrenthet, kan det ta lang tid å komme tilbake. Det er ingen quick fix å bygge opp igjen et hus som er brent ned. For å si det på den måten. 

Så hva gjør vi da når vi kjenner tegnene? 

Jeg kan ta eksempelet som nettopp skjedde meg.

Jeg legger ned mye arbeid i å lage et nytt kurs som skal gå over flere uker og ha flere moduler. Jeg begynner å sende ut mailer, men får lite respons.

Jeg begynner å bli utolmodig, jeg kjenner på at jeg kanskje mislykkes, jeg begynner å få en gråteklump i halsen, jeg gjør en feil, sender ut alt for mange mailer, dog uvitende om det, men flere av de som får mailene tolker det som spam.

Jeg får plutselig respons, noen hyggelige og noen ikke så hyggelige, jeg kjenner at klumpen i meg vokser. Den vonde klumpen som antagelig prøver å fortelle meg noe.

Jeg tar den på alvor.

Klumpen prøver å fortelle meg at det blir for mye for meg dette kurset. Jeg klarer det ikke alene. Så jeg hører på klumpen og avlyser hele kurset.

Igjen tilbakemeldinger fra noen, trøstende ord. Jeg kjenner på en stor lettelse over å ha avlyst.

Så kan jeg dømme meg selv opp og ned og i mente og tenke at jeg ikke er sterk nok, ikke god nok, ikke flink nok til å gjennomføre det jeg hadde ønsket å gjennomføre.

Men hvorfor skal vi gjennomføre når det koster oss mer enn det smaker? Er det smart? 

Følelser oppstår ikke av seg selv utfra løse lufta.

Nei følelser, slik som denne klumpefølelsen min, eller gråt i halsen følelse, oppstår når det er noe kroppen vil fortelle oss. Slike følelser kan du snakke til. I stedet for å gi seg følelsen i vold og starte gråtingen, starte sovingen, ta piller for å dempe følelsen, kan du rett og slett gå i dialog med den.

Du kan spørre deg selv, hvor i kroppen kjenner jeg gråteklumpen?

For meg var det i halsen, og nedover mot hjerte. Så kan jeg se den for meg, kanskje som en hånd som klemmer til, eller som et krøllet papir, kanskje en grå stein. Ok, jeg kan velge at klumpen er rett og slett en grå stein. Såpass stor at den får plass i hånda mi. Så kan jeg se på den, (fysisk, kan jeg gå ut og plukke opp en stein, det gjør det hele enda mer sterkere).

Dialogen med steinen (gråteklumpen i halsen)

Så kan jeg spørre den:

-"Hva er det du vil meg?" Kanskje svarer den

-"Jeg vil at du skal bremse, ta det mer med ro",

-"Hvordan tenker du at jeg skal gjøre det?", svarer jeg

-"Lag litt avstand til det du holder på med, kanskje ser du at dette blir for mye for deg."

Jeg ser på steinen, kjenner etter i hjerte og halsen, føler at jeg skal bytte ut steinen med en som er litt mindre. Jeg sier

-"Jeg forstår, jeg skal avlyse, jeg skal distansere meg litt",

-"Så bra", sier steinen. "Hva har du mest lyst til å gjøre som gagner deg?"

Jeg tenker, egentlig har jeg lyst til å gå ut i skogen, finne meg et tre hvor jeg kan sette meg ned, hvile ryggen mot stammen og se utover landskapet foran meg. Så har jeg bare lyst til å sitte inntil treet og kjenne på livet, kjenne på kraften, kjenne på vinden, kanskje titter sola frem og så kan jeg kjenne på solstrålene. Ingenting jeg må eller skal, bare være. Jeg sier

-"Takk" til steinen (gråteklumpen)

Dialogen er over for denne gang.

Jeg vet at gråteklumpen kommer frem nestegang jeg trenger å bli korrigert.  Gråteklumpen er egentlig den som passer på meg, som kommer inn og korrigerer meg på rett veg, bare jeg er villig til å ta det i mot. Bare jeg er villig til å lytte. Den er et slags kroppslig kompass som styrer meg i riktig retning. Men jeg må være villig til å lytte. Lytte til hva kroppen min og dens signaler forteller meg. Og så må jeg finne en måte som jeg kan ta vare på meg selv, hvor jeg kan gi meg selv rom til bare å være for å samle de kreftene som jeg trenger. Her kan vi begynne å snakke om selvmedfølelse, altså å være god mot oss selv, og jeg har begynt på det ved å lytte til gråteklumpen min. 

Å gå i dialog med egne følelser handler om varhet for det som skjer i øyeblikket

Det jeg har fortalt nå er en teknikk som vi bruker i samtaleterapi, hvor gestalt er metoden. For mange kan dette synes rart, men når vi begynner å praktisere det, så blir det naturlig. Det å kunne prate med de følelsene som oppstår i oss. Det gjør oss til hele sunne mennesker. Det handler om å ta oss selv på alvor. Øve oss opp til å kjenne kroppens signaler. "Awareness" på engelsk eller "Varhet" på norsk. Å være var. Altså å være var på det som skjer i kroppen i øyeblikket, og i tankene og hva som påvirker det som skjer i kroppen fra ytre sone, som f.eks. det at vi har tatt på oss for mye, usunt stress og diverse forskjellige belastninger som kommer utenfra. 

Jeg spurte ChatGPT om følgende: "Kan du si meg litt om varhet i gestaltterapi, jeg sikter til hva Gro Skottun sier om dette, eventuelt også andre. " Og får dette til svar: "

I gestaltterapi refererer begrepet "varhet" til en tilstand av oppmerksomhet og sensitivitet overfor hva som skjer i øyeblikket, både i en selv og i forhold til omgivelsene. Dette innebærer en åpen og aksepterende holdning til ens egne følelser, tanker og kroppslige opplevelser, samt til de ytre hendelsene og andre menneskers atferd.

Gro Skottun, en norsk gestaltterapeut og forsker, legger vekt på varhet som en essensiell del av gestaltterapiens tilnærming. I hennes bok "Grunnbok i Gestaltterapi" (som hun skrev sammen med Åshild Krüger), diskuterer hun hvordan varhet fungerer som en bro mellom bevissthet og handling. Varhet handler om å være tilstede her og nå, og det er en nødvendig forutsetning for å kunne bli bevisst på egne behov, og for å kunne gjøre valg som er i tråd med ens autentiske selv.

Skottun påpeker at varhet i gestaltterapi ikke bare handler om en kognitiv bevissthet, men også en kroppslig og emosjonell tilstedeværelse. Dette innebærer å legge merke til subtile signaler fra kroppen, som spenninger, pustemønstre og kroppslige impulser, som alle kan gi innsikt i ens egen tilstand og behov. Dette kroppslige aspektet av varhet er sentralt i gestaltterapi, da det gir terapeuten og klienten mulighet til å jobbe med ikke-verbal kommunikasjon og kroppslige uttrykk som en del av terapeutisk prosess.

Andre sentrale skikkelser i gestaltterapi, som Fritz Perls, en av grunnleggerne av gestaltterapi, vektla også betydningen av varhet. Perls mente at mange av menneskers psykologiske problemer skyldes en mangel på tilstedeværelse i øyeblikket og en tendens til å være fanget i fortidens minner eller fremtidens bekymringer. Ved å dyrke varhet, kan individet bli mer bevisst på sitt eget mønster av unnvikelse og forsvar, og dermed få mulighet til å forandre disse mønstrene.

Sammenfattende kan vi si at varhet i gestaltterapi er en praksis som fremmer en helhetlig forståelse av selvet i samspill med andre og omgivelsene, og som legger til rette for autentisk selvutfoldelse og personlig vekst. Gro Skottuns bidrag til forståelsen av varhet understreker denne holistiske tilnærmingen og viktigheten av kroppslig og følelsesmessig oppmerksomhet i terapeutisk arbeid."